Nå er vi i Asia og starter med Turkia

 

 

 

Torsdag 19 mai

Grense broen mellom Hellas og Turkia. Det er tydelig at Hellas og Turkia ikke er helt gode venner eller Turkerene ikke likere Grekerene. Her er det mye Turkiske militære vakter ved og langs med grensen men, noe må folk gjøre for penger.

Når vi skulle inn til Turkia tok det ikke mere en 35 min. Vi ble fortalt av noen på MC fra Norge at det tok over 4 timer å komme gjennom. Det var en del papir arbeid og kontroll, stempel, kontroll, stempel og kontroll og enda et stempel. Alt dette kunne vært gjort av en og samme person, men det gjelder å ha folk i arbeid og slikt er bra for alle.

Dette er ikke motorvei, men en 4 felts vei med 80 km/t hvor ingen bryr seg om farts grensene. De fleste ligger i 100 og det er mange som kjører mye mer en det og slalom i tillegg. Dere ser hvor rett veien er. Det er mange inn og utkjørsler her og folk krysser gaten der det passer dem.

Torsdag 19 mai.

Vi fant denne camping plassen ved en tifeldighet. Avkjørselen er merket akurat der du skal inn, ingen forvarsel her i gården. Brå brems og sving 90 grader til høyre og du er der.

Selve hytten ligner mer på et tre telt en hytte, det var seng og vi slapp å bruke plan "B" (slå opp telt) så her var det stol og bord og tak hvis det skulle regne.

Fredag 20 mai.

Dette er utsikten fra leiligheten som vi låner (vi må betale litt siden vi er fra Norge) av en kamerat av verksted formannen hos BMW i Istanbul. Vi er det første gjestene i denne Hospits som han velger å kalle det. Han som eiet denne vill ha 50 Euro for en natt, vi protesterte og prutet ned til 30 Euro. Siden vi var de første gjestene ble dette romm gjort i stand i enn hekkans brenning.

Søndag 22 mai.

Nedenfor er Hospits eieren i full aksjon med å få liv i grillen, legg merke til det høyteknologiske hjelpemiddel for å få blåse liv i grillen. Han er en ekte "techno freek".

All mat var laget fra scratch, kjøttet var to store kjøttstykker, en med kjøtt og en med flesk. Alt dette ble hakket opp for hånd, blandet i krydder og saften fra aubergin. Ikke slik vi gjør det, kjøper ferdig kjøttdeig.

For å bruke toalettet, som ikke ville spyle ned når du har puttet oppi det du har puttet oppi måte du åpne en av to kraner, den ene fyller sisternen og den andre spylte deg en hvis plass uten at du viste det. I selve skålen, helt opp under kanten var det en dyse. Her trengs ikke do papir, ikke åpne opp med full vridning ellers får du automatisk Klyster!

Dette er nok helt normalt her men noe uvant for oss

Nedenfor ses grill spydene som er laget, kjøttdeigen med all slags godt i og hele aubergine kuttet i kraftige stykker og tredd inn på selve spyden. Vi satt og grillet i godt og vel fire timer, litt om gangen. Mens vi lager alt på en gang og blir ferdig i en fei.

Vi møtte Nazim som er med "Globeriders" og arransjerer "guided" MC turer fra Istanbul til Peking, en tur på 56 dager, koster ca 20,000.- $. Dette inkl frakt av egen MC fra Seattle Wash, USA til Istanbul og retur fra Peking til USA. Her er kun hotel overatting og frokost inkl i prisen. Bensin må dekkes selv.

Slakteren må prøvesmake maten før kan serverer den.

Til desert er det vanilje is med en slags Pistasje pasta det lignet litt på Guakomole men smakte himmels godt til isen.

Mandag 23 mai. Vi tar en tur til den "Andre Siden" av Istanbul, her er alle de berømte moske'ene. Vi gikk inn i den "Nye Moske'" denne ble ferdig stillet i 1663. Det ble for mørkt inne til å kunne få et fint bilde så det for bli med utvendig.

For at Kirsten skulle komme inn måtte hun bli muslim for 15 min. Hun ble kjapt konvertert. Vakt sto klar med denne lett kledde kvinnen og hun fikk utlevert sjørt og sjal (Hijab). Hun fikk ikke komme inn iført mini sjørt og en bikini top som fremhevet det hun prøvte å skjulle.

Butikkene her selger det meste. Denne mannen solgte bensin og diesel i løs vekt, hvis du bare ville ha 0,5 lt så fikk du det.

Her på denne fiske resturanten kom de til oss med et helt fatt med alle sorter fisk. Det var bare å peke på den du ville ha så komm det ferdig tilberedt. Vi ville ha et bilde av hvordan de så ut etter tilberedning. Jeg spurte om de var økologiske og fikk ja til det. I tillegg var de ikke pint før de døde. Butikkene her i Istanbul får du absolut alt. Ventiler, stasjonær motorer, vannpumper og trykk tanker i bøtter og spann. Gikk du i en annen gate så var de spesialister på all slags elektroniske dibbedutter. Det eneste jeg ikk kunne finne var en snøfreser.

"Theshekur ederim"

Nå er vi på vei nord over til Svartehavs kysten i retning Kokaali. Solen steiker og temp i skyggen er 27 grader da er det godt med en buss skur som gir skygge.

En båthavn ved svartehavs kysten, ingen bryr seg mye om sunkne skip her.

Nå er vi ved en camping plass i Kokaali. ca 15 mil fra Istanbul. Bare for å komme ut av by område kjørte vi over 9 mil.

I natt er det telting, vi er den eneste kunden. Vi tror ikke sesongen var startet. Stå dassene her er ikke vasket, edder kopper henger alle veier og bordene er ikke båret ut.

Jeg har fått T sjorte fra BMW i Istanbul som takk for at de fikk gjøre servicen på syklene

Nå er vi kommet nesten til "Cide" ved svartehavet litt nord for Bartin. Vi har fått losji hos et eldre par og vi forstår ikke dem og de ikkk oss. Motor syklene blir parkert i garasjen og vi må inn og ha Te og litt å bite i. Neste morgen var det full oppdekkning med tyrkisk frokost. Vi har vært vegetarianer denne døgn.

Drikke post slik som denne finnes nesten over alt og det er veldig godt vann i dem. Denne er langs fjellveien mellom Cide og Kastamanu.

Vi stopper for en ny rast, denne gang ved en bensin stasjon og denne er en av de få som har bord og plass å sitte.

Etter 3-4 min kom eieren med Te til oss uten kostnad, bare han fikk et bilde av en nordmann.

Kirsten nyter teen sin til maten vi har medbrakt. Lunsj i det fri, er herligt når solen skinner.

Noe av utsikten av landskapet, det er litt synd at bilder "don't do justice" til naturen. Det er rett og slett ubeskrivelig vakkert .

Det samme gjelder her på veien mellom Kastamanu og Tosya.

Fredag 27 mai

Vi stopper på en vann post igjen og det er tid for lunsj. 5 min etter vi stoppet kommer en lastebil sjåfør og vil også ha sin mat pause. Vi fyrer vår primus og han tar frem en palle og slår den til pinneved og lager bål! Så finner han frem et brød, noen grønnsaker og legger de rett i glørne.

Etter en stund kommer han til oss og tilbyr en trailer lunsj på turkisk vis. Dette er helt topp! Dette ga oss tips om hvordan vi lager noe knall godt av ingenting.

Fjellet her var veldig fargerikt, dette er langs veien mellom Amasya og Erzincan

Vi ble stoppet i trafikk kontrol og de påstod at vi kjørte i forteste laget i forhold til tyrkisk vis. Dette stemte ikke fordi all kjører fortere en oss. 30 km/t betyr minimum 80 km/t. Når jeg spurte om å ta bilde av dem hadde de glemt helt hvorfor de stoppet oss. De fikk se Førerkort og spurte hvordan vi klarte å forville oss hit. Det fik hver sin lille "kake pynt" norsk flagg og var i kjempe form. I tillegg til dette tok de masse bilder selv for å kunne fortelle at de hadde sett Nordmenn på MC

Kvelden kom og vi igjen må finne sove plass for natten, vi så noen som hadde laget leir langs veien, så vi stoppet og spurte om de hadde noe imot at vi satte opp telt her. Ingen problem de sjønte ikke bæret av hva vi sa og mottsatt. Det viste seg at dette var en sigøyner leir. Før vi fikk parkert kom de og til bød oss te. Så det matte vi ha før vi gjorde noe.

Bestemor med minsten i en balje. Onger alle veier, Kirsten delte ut en haug med små bamser hun hadde med seg fra norge. Mat bålet i bakgrunn brant hele dagen, sponplater og fy som det stinket. (under)

Skal en ha mat til oppbevaring over tid i solen bør den helst gå på egne bein, se hannen i bildet under. I et annet telt var det en haug med kyllinger som spankulerte rundt omkring.

Middagen lages og teen er alltid klar.

Utsikten fra telt plassen rett utfor Erzincan

Lørdag 28 mai

Nedenfor er utsikten fra et fjell pass 2000 moh.

Dette er en liten landsby oppe på fjellet 1850 moh. Fælt å si det men det ligner mer på en fyll plass og her var det mange hus

Ny stop for en rast og kikk på kart for å plotte turen videre. Vi skulle egentlig ned til "Mus" for å ta veien videre til "Yuksekova" for så inn til Iran. Dette ble vi fra rådet "problemas" og dette er internasjonalt og trenger ikke mer forklaring. Dette er Kurder område og vi måtte ikke reise til Iran den veien. Vi må rett øst og reise inn via "Dogubayazit" her er det greit. Alle kommer som regel strømmende til når et kart er fremme.

Vi er nå kommet til "Agri" vi skal ha "Otel" eller "pansyon" pga det er en storm på vei med tunge svarte skyer og vil ikke kjøre de siste 12 mil til grensebyen og komme frem piss våt.

Vi stopper ut forbi et Otel og pluselig vrimlet det av folk rundt oss, men før vi kom så langt så skal alle plutselig kjøre forbi oss og se hva dette erfor noen folk. Helt kaos og nå liker pluselig ikke Kirsten seg her. Dette var et skittent sted. En hjemme sa at folk er mye bedre en de ser ut som, som regel.

Etter å ha sjekket inn gikk vi en tur ut "for å finne oss et mat bet å få" (ref. Ylvisåker, kebap sangen). Rett over gaten var en liten restrant. Her var maten himelsk godt og alt er grillet. Vi er på jakt etter lands emblem til å ha bak biler, nesten umulig å oppdrive. Vi stoppet i en butikk og mannen inne ropte ut om noen kunne eenglesii og pluslelig hadde vi en hjelpsom eldre mann som sprang halve byen med oss hakk i helpe med merke. Så nå har vi ett blått "TR" på MCen.

"theshekur ederim"

I morgen er vi i Iran, så hører dere ikke noe på 14 dager kan dere ringe 112 eller Housten og fortelle dem om det. :-)

29 mai, Iran here we come.

Vel, her er nå vi, i Iran og for en kontrast, se husene der folk bor. Bygget av leire og stein. De er like ille inne som ute men det vet ikke de som er inne.

Neden for har vi pause langs veien, grønnsakene stekes og Kirsten er så forbannet pga det hun har på hodet at hun er nesten ikke til å snakke til.

Vi kom omsider til Khot, ca 10 mil nord for Orumeyah som vi har tenkt os til.

Litt av byen "Khot" by night, vi lette etter en liten lokal resturant men, det fantes ikke. Men det var alle slags rare butikker, noen viklet om elektro motorer rett på gaten, andre sydde klær, reparete sko osv. Det var til og med de som reparete mobil telefoner på gaten, ingen spør etter sertifikater eller CV, så lenge det blir fikset er alle fornøyd.

Omsider kom vi til en liten "cafe" som kun hadde en tarvelig kylling spyd eller ku spyd. For å få greie på det måtte jeg spørre og han grilleren kunne ikke et kvekk engelsk og jeg glemte Farsi boken min på hotelet. Så ble det å herme etter en gris (jeg viste at dette hadde de ikke) og nektet blakt for det. Så laget jeg ku lud og han nikket ja. Det neste var å lage høne lyd og igjen nikket ja. Så da var saken biff, en kylling og en biff spyd. Dette ble servet uten noe som helst, ikke helt, inn pakket i noe so lignet myk flatbrød (lompe?)

Dett plagget som Kirsten har på hodet er en pest å en plage for den siviliserte kvinnen som skal bestemme overseg selv. Kirsten er ikke en ting som en mann eier. PGA denne Hijabben må vi legge om reise ruten vår. Vi skal nå ikke til Orumeyah så videre til Tabriz men RASKESTE vei ut av dette landet og til Armenia.

Frokosten på hotellet var ikke særlig smakkful så etter en times kjøring stoppet vi langs veien som vanlig for å koke kaffe og spise litt. På den andre siden i mottsatt kjøre rettning var to tyrkiske trailer sjåfører som vinket oss bor til Te. Vi måtte over gaten. Det ble ikke bare te her men, full frokost med eggerøre med pølser.

Se i side kassen på tilhengeren. Fult utrustet kjøkken. Bak på hengeren hadde han en 100 liter rustfri vanntank til vask av hender og til å spe på med kaldt til oppvask. Drikkevann er på flasker. Denne frokosten smakte himmels. Tyrkerene er de mest gjestfrie folk vi har møtt på hele turen så langt.

Dette er ned dalen i rettning Armenia etter stedet Mirand, Iran. Det er syn bildet ikke sier sannheten. Her var det ubeskrivelig vakkert.

Dette er litt av Armenia sett fra den Iranske siden. Du må bare se dette med egne øyne.

Nå har vi vært i Iran og Kirsten sier at hun ALDRI skal tilbake. Ialle fall ikke før Hijaben er frivillig.

Vi har sett litt og for en mann er dette sted ikke noe problem. Iran, takk for meg denne gang.