Kapitel 4, Kaukasus landene

30 mai, Nå er vi i Armenia

Her er det så annerledes en alle andre land som det kan bli. Bortset fra bilene så er nå tiden tilbake til 1930, kansje før. Noen har strøm andre kun parafin lamper. Husene er stort set klistret opp i fjell sidene.

Vi stoppet på en liten "rasteplass" rett over fra en liten gård. Vi hadde ikke fåt av oss hjelmene før en mann kom hoppende ut på veien og ba oss in for te. Motorsyklene ble startet opp og overveien og opp innkjørselen med oss. Det dere ser under er ikke en falleferdig låve men, en hus det bor folk i. Gang og en stue/soverom. Dette er fattige folk når det gjelder mengden av penger men, fytt i grisesn for gjestfrihet, det finnes ikke maken. Den eldste av de to var i norge ca 1980 og han kjente igjen flagget med en gang. Videre ringte til andre venner og pluttselig kom en gammel Lade med 5 mann i.

Neden for er inngangs partiet. Vi fikk beskjed om ikke å ta av skoene, ellers blir vi skitne på sokkene.

Nedenfor bilde om hvordan disse husene ser ut inne. Her ble vi servert te og et kake stykke til meg og Kirsten, det er vi som er gjester de andre tre i sengen kom i den gamle Ladaen.

Dette er eieren av huset som måtte bli fotografert med Kirsten. Vi har fått adressen på Russisk så når vi kommer hjemm må vi nokk sende bildene av dem ned til Armenia. Han viste oss bilde fra Røros traktene.

Neste dag var vi på vei igjen men nå skal vi til Tatev Klosteret. Må selvfølgelig stoppe og koke kaffe og lage litt å bite i. Før vi kom så langt kjørte vi forbi en liten Peugot, pga at han måte kjøre så veldig sent pga veldig dårlig vei, humpete som bare F..., Når vi så stoppet for pausen stoppet de også for å ha et bilde av oss, de er fra Iran. De ble her og hadde sin te mens vi hadde kaffe og praten gikk om hva vi syns om Iran, selv hattet hun å pakke seg inn og Hijaben. De skulle bare en 5 dagers ferie tur til Armenia for å lufte hode sitt og vise verden at hun ser ut som en kvinne under det hun må ellers ha på seg.

Gammel amerikansk lastebil, disse går i gå fart i oppover bakke. De fleste av disse gammle amerikanere er i Iran og kjører med last til Armenia.

Endelig er vi kommet til Tatev Klosteret.

Veien til Tatev er sponset av EU midler, i allefall 20 km av den 26 km lange veien. De siste 6 km er som Tronås veien men ca 28 krappe svinger og grus vei. Kirsten ble ikke med opp hit. Det gikk i gå fart i svingene i 1'ste gir op til 2'dre og gire ned igjen til svingen. Å bakse med en mc på 250 kg. pluss full last var ikke noe spøk og i alle fall ikke når du skal nedover bakke. Sykkelen stopper nesten ikke og du må skrense deg gjennom noen av dem.

Dette bilde er hentet fra Google Earth og er tatt etter opppussing, vi hadde ikke helikopter tigjengelig for å ta bilde så jeg måtte jukse litt, men vi har noen bilder selv.

Denne kirken ble bygget ferdig i år 906 hvis jeg ikke husker alt for mye feil. I mølle huset på Tatev Klosteret måtte jeg se skruen, den er ca 300mm i diameter og laget av tre or er vist fra 14 eller 15 år hundre. Denne snikkeren har gjort en god job. Selve klosteret har vert bygget om flere ganger fra år 1100, 1200 etter kriger, brann og jord skjelv

Bil parken er ikke av nyeste årgang her i gården, mye gamle russiske militære jeeper,

Ovenfor ser dere noe av vei standarden. Veien her i Armenia er livsfarlige. Hvis det er et parti med dårlig asfalt så meisler de opp kanten slik at det er firkantet hull ca 10 cm dyp. Det kan være mange av dem i breden med 20 cm mellom eller mer og mange etter hverandre men ikke noe system og ikke noeskilt som sier t det er huller i veibanen. Disse firkantet eller rektangulare hull kan være midt i en sving.

Dette bilde er tatt når jeg kjører ned fra selve Tatev Klosteret, raset hadde gått for et par dager siden, men stein blokkene står fremdeles.

Dette er veien opp til Tatev sett fra den andre siden av dalen. Det er asfalt til du kommer ned til bunnen av dalen og grus vei resten.

Nå er vi kommet til Sevan Sjøen som er øst for Yerevan og har funnet ly for natten på en bondegård.

Ektepartet her kunne Russisk og Armensk. De fikk lese brevet vårt som var oversatt til Russisk og hun måte bare flire. Vi ble invitert på Te og avkokt ørret og vodka til snaps. Vi pratet i vei på hvert vårt språk og jeg tror vi sjønte hverandre.

Dette er huset de bor i.

Kirsten og gamle far i huset. Når vi reiste fikk han en Leathermann av meg og gjett om han ble glad.

Dette er inne i fjøset. De har nettopp fått ny elektrisk melke maskin og en agregatt som er på utsiden.

Med denne har de fått elektrisk lys i låven og støm til melke maskinen. Bonden var"bøsen" for denne for han fortalte at naboen melket fremdeles for hånd.

Dette er kapellet som er midtpunkt mellon de tre gårdene.

Inne i kapellet. Her var det altid et sterin lys som brandt.

Kirsten hadde stikket 6 bamser som hun skulle ha med seg og gi til utvalgte og denne heldig pjokken var en av dem, gjett omm han ble glad, det rørte moren. Garnet som denne er strikket av er veldig hårete og ligner på fjær når den var ferdig. Det kjennes godt mot huden for barn.

Her er nabo kona som bonden fortalte om som melket for hånd, jeg tror de hadde ca 20 kuer som melkes på dette vis. Se smilet.

De vi bodde hos var veldig imponert over primusen, slikt hadde han ikke sett før. Jeg hadde fått beskjed om å ta en gryte ned til fjøset, måtte få litt fersk ku melk. Den var fremdeles krops temperert for de har ikke kjøletank. Dette smakte himmels godt. En stor kopp melk gikk ned på høykant og en 1/3 liter gikk med til havregrøtt og vi spiste alle tre. Den beste grøten på lenge. Resten av melken drakk jeg opp.

Neste morgen i flott sol i 1950 mtr høyde, bonde kona kom med 4 hard kokte egg en liter melk i en kasserolle som jeg kokte igjen havregrøt på. Drakk resten etterpå. Gjett om jeg ble straffet for å drikke neste 2 liter melk på et døgn? Vi kjørte ca en time om jeg måtte i buskene veldi kjapt. Sier ikke mer. Så kjørt vi en par timer igjen og samme leksen igjen, nå torde jeg ikke lengre slippe vind. Var litt redd for klumper i fisen. Det gikk bra denne gang også.

Har du en stor tom Olje tank så kan du skjære ut til vindu og dører og vips så har du et hus.

Gammel buss konverterttil gass drft, se flaskene på taket. Grillen på vid gap. Den er også stappet full av folk, det er ikke sitte plass til alle.

Enda en ny pass vi har kommet på toppen av

Vi stopper langs veien for en kopp kaffe og ved en rasteplass er det en familie som feirer 27 år dag. Vi ble innvitert i dette selskapet på flekken og måtte ha mat og drikke. Jeg holder meg til Coca Cola for å få orden på magen som ikke er som den skal være. Etter en times tid reiste vi her fra (jeg måtte finne en plass bak en busk). Vi havnet midt i en by og kunne ikke finne et skilt som fortalte rettning ut, panniken brer seg for jeg må finne en busk. Til slutt kunne jeg ikke vente lengre og måtte bare bråstoppe der jeg var og rev med meg "Camel Pakken" og spang ned en skråning, rev ned buksen. (reste for dere fantasere om)

Neste stopp er Tblisi, Georgia og det for være til i morgen. Vi blir her i 7 dager pga Visum til Aserbaijan.

2 Juni, Georgia

Dette er omtrent det første som møter oss når vi kom inn i Georgia, en saue-kveg "farmer" driver buskapen sin over veien og vi måtte stoppe litt. Det ligger mye skit i veien etter dette. Det skal vise seg at dette er mer normalen en tilfeldigheter. Det var ikke lett å finne overatting her, folk skjønner ikke ordet "hotel" måtte vise i tegnspråk at vi trenger et sted å sove.

Vi ble loset til et "Hotel" og slik ser rommet ut innvendig. De fleste normale folk ville ikk kjørt opp danne gaten engang, jeg har desverre ikke bilde av det.

Du får det du betaler for og det er bedre en telt. 3$ pr. person så det var vert det. Dusj og do var det heller ikke inne på rommet. Do var på baksiden i et lite mur hus og et firkantet hull i gulvet og tro meg nå for her stinket det virkelig ille. Vann var ikke innlagt, så når vi skulle ha morgen stell ble vi henvist til en slange i innkjørselen og en vask som var rett på bakken men en takrenne som førte vannet tre meter lengre bort.

3 juni, Når vi kjørte kom vi til en ny landsby og det ser ut som dyrene trekker opp til veien om kvelden for det er 5 cm med ku og saue skit i en kilometer eller to og livsarlig glat. Denne landsbyen så ut som om krigen hadde nettopp vært her. Selve hovedveien fra Armenia grensen til Tblisi var nesten ny.

Vi kom til flere små landsbyer og det var ganske gjengs, kusit opp til anklene. Kan ikke begripe at folk vi ha det slik i nabolaget sitt. De rett og slett vasser i skiten. Vi er ca 2150 moh nå.

Dette er en av mange slike fine buss skur. Når vi kom ned fra fjellet og rett inn tåkeheimen, farten var helt nede i 40km/t vi kunne ikke kjøre fortere pga at det hadde blidt gravet grøfter i veien for å lede bort vann, ingen skilt som sier noe om det. Pluselig 30cm bred og like dyp. Store hjul og heldigvis lavfart.

Så begynte det å minke på bensin, vi var så dum å ikke fylle der vi overnattet. Detvar bare 17 mil til Tblisi og jeg hadde en reserve kanne medbensin til Kirsten. Vi så jo på kartet at det var mange små steder så det var nok med bensin. Selv om vi hadde bensin nok til 5mil hver ville jeg ikke ta sjansen på å gå tom, Vi stoppet på hver tett sted og det er mye rart de selger bensin fra. BMWene skal helst ha 95 oktan men de drikker stort set det den får. Hva vi fikk her er det bare han som eier stasjone som vet. Vi fikk betale med $ og det var det som betydde for oss nå. Kirsten sn sykkel fikk bensin så det holdt lenge, spruten sto overalt. Tappe tuten på slangen virket ikke og han på stasjonen måtte hølde øye med de 40 år gamle telle verket.

Dette er gaten vi nå bor i. Hotelet erfint med lukket gårdsrom og syklene er trygt parkert.

Markede som er 100 meterfra der vi bor.

Dette er hos den lokal bakeren som lager vårt daglige brød. Det må være være varmt inne i denne. Disse ovene er det tre typer av, de gamle som er vedfyrt sier det lager best brød, så er det noen som er gass fyrt og andre igjen er elektrisk.

Brødet blir klistret opp på innsiden av ovnen og her sveller de opp og blir brune nå ne er klar.

Dette er hotelet vi bodde på i Tblisi, 7 netter her. Det var en trygg plass å parkere MCene her også. Når vi dekket til syklene ble de litt lei seg for de var hvis i deres øyne fine å se på og de tiltrekte andre reisende som kom innom for å se og snakke med disse to som kom langveis fra.

Bilde fra gårdsrommet, her var det også bord og stoler slik at vi kunne nyte morgen kaffen her.

Grensen til Aserbaijan, her var det mange klåfingrede folk. Det varen som hele tiden ville prøve å sitte på sykkelen. Han hadde en gammel russisk MC som han forklart at han måtte sparke i gang. Jeg fortalte at jeg bare trykker på "play" knappen. sparke "njet".

Når er vi omsider i Aserbaijan. Det var en omstendig prosess som jeg ikke skjønte noen ting av. Vi har kun transit papir på MC og de må vær ut av landet i løpetav 3 dager. Det er 50 mil til BAKU og ingen vet når båten går. Ellers var det Problem, Det han ikke ikke hviste at det gjelder kun biler og ikke MC.

Dette er "Billet Kontoret" til båt billet til Aktau i Kasakhstan. Ingen vet når det gidder å selge billeter og ingen vet når båten går. Disse somr på bilde har kjøpt billig bil i Georgia, det er siste sjanse til å slipppe avgifter i Kasakhtsan og de hadde en turnus liste som de skulle holde orden på hvem som har plass i køen når de omsider fant ut at de skulle selge billet. Siden vi hadde "Motoziklet" slapp vi dennne listen og helt tilfeldigvis traff jeg en dame som kunne fortelle hva båten heter og at den gikk i dag. Vi har "Tur" flere av de som var i billet køen har ventet i bilene sine på kaien i 7 dager, uten dusj skikkelig mat osv.

Vi hadde ikke mat problem og igjen når primusen kommer opp er folk galne. Så igjen er det Tur mat som jeg ikke nevner merke. Her er det ikke noe luksus. Heldigvis har vi 13 lt. vann, en 5 lt. kanne fast monter på MC og 2 stk. "camel packs". og er selv forsynt.

Ombord vi går, dette kan ikke beskrives men mann må rett og slett oppleve det.

Nå er vi på båten og vi har kunn ventet i 7 timer alt i alt. Denne skulle gå kl 04:00 men gikk i stedet kl 21:45, da var den full lastet med jerbanevogner, vogntog, 6 personbiler, 2 motorsykler og en trø sykkel.

Kirsten er nå på "cruise" og dette er ingen luksus skip. Ventilasjonen ombord virker ikke og det er 30 C i lugaren med vidu åpen. Husk at dette er et frakte skip og ikke en ferje, så den tar kunn passajerer hvis den har plass og de gidder. På det Caspiske hav er de muligheter for et skikkelig passasjer rute hvis en vil.

Dette bilde er fra livbåten ombord, jeg lurte litt om den startet og når jeg spurte en av mannskapet så viste han ikke :-(

_

Vi har fått luxus lugar sier mannskapet som leier ut sin egen lugar til oss. Dette var vis en av de finerer. De stinket kloakk hele tiden. Vakum talettet var ikke helt i orden og skålen gikk tør konstant. Jeg fant ut a det som var i skålen rant rett på gulvet. Så når doen ble brukt måtte vi spyle gulvet grundig og da fikk vi kontrollen på lukten.

Dette har kostet oss 40$ for en lugar for turen som skal vare ca 23 timer i dag. Så hvis dette et luksus hva er en dårlig lugar?

11 juni, Kasakhstan

Sol nedgang på vei inn til Aktau Kasakhstan ca kl 21:15

Etter mye sommel i Toll i Aktau så dukketdet opp et problem, 2 stk MC og en stk trø sykkel. Hvordan dakler vi dette? (tollerene) Franskmannen på trøsykkel som vi ble kjent med hadde like my papir å fylle ut som oss. Nå er kl ca 02:00 om natten, vi går ingen sted uten MC så vi måtte sove på parkerings plassen til Mandag sa de.

Søndags morgen kl 06:30, vi skal ha syklene ut I DAG. Etter mye om og men fikk vi tak i en Iraner som hadde hvis litt han skulle sagt. Tollerene kom ikke før mandag og himmel og jord ble satt i beveglese. De folkene som var i pass kontrolle fikke beskjed at det gikk ikke an å behandle turister på dette hvis. Etter 3 1/2 timer og mye stempel sanking var vi ute, på toppen av det hele spør de om jeg har en gave til dem, svaret de fikk var "Njet" klart og tydelig. De hadde ikke noe til meg.

Dette er Ernst, 51 (fra venstre) fra Sveits. Han møtte vi I Aktau sentrum og var på MC tur han også men, han kjørte en Thailand MC, en 110 ccm Suzuki helt fra sveits. Jean Pierre, 56 (høyre) fra Frankrike som vi møtte på Baku kaien og kan har trøsykkel og skal sykkle til Uzbekistan.

Kisten fyller 50 år i dag så vi tar oss inn på et litt halv fint hotel og går ut og spiser en bedre middag.

Dette er Ernst. Fra Sveits som har kjørt den lille blå suzukien helt hit, jeg er imponert jeg har sans for de som kan gjøre noe utenom det vanlige. 8500 km

Aktau "by night"

Dette er MCen til Ernst, den blå suzukien på 110ccm. Vi fikke noen tips om veivalg når vi skal til Beineu og det er ca 500 km fra Aktau.

Hjemme sliter vi med elg langs veien, her er dromedarer og kameler midt i veien og bare glaner på deg.

Dette er siste bit av asfalt før ve begynner på ca 250 km med den verste veie dere kan tenke dere. Vi skulle starte her på mandag men pga masse regn når vi kom til Shetpe så valgte vi å snu etter 5 km, det lynte og tordnet i horisonten at jeg vil ikke kjøre på disse veiene når de blir gjørmete og risikere at vi må ligge ute i telt i gjørme hav.

Dette er fra morningen på tirsdag og veien holder på å tørke opp. Person biler kjører i 10 km/t, Lada Niva og andre 4x4 klarer ca 20 og vi ligger på 20 til 30 km/t. Slag hullene kan bli 3m i diameter og 40cm dype. D verste prøver vi å kjøre rundt og hvis du ikke er våken og treffer disse hulle og i tillegg ikke klarer å få ræva opp fra sadelen når sykkelen treffer bunnen, ja da får du pusten slått ut av deg. Det tar oss 10 timer å kjøre 320 km på dette føre.

Dette er et par fra Belgia som kjører mottsatt vei av oss rundt kaspiske havet og de har det verste 120 km foran seg, for vår del blir det nå bedre, nå kan vi kjøre i 40 til 60 km/t

Halv time lusje og 1 1/2 lt ice tea dette smaker i 37C på en road side cafe, den eneste på 120 km. Kan kan folk gjøre big bussiness hvis de var våkne. Dette er tross alt hoved veien mellom Atyrau i nord til Aktau i syd vest (850 km mellom)

En liten skapning langs veien dukker opp når vi har pause. Denne krabaten er ca 20 cm pluss halen.

Nå nærmer vi oss Russer grensen, ca 150 km fra Astrakhan og "Noding Donkeys" (olje pumpene) er tett som hagel. Veien mellom Atyrau og grensen er nesten "snor bein" ellers humpete.

På veien møter vi 4 Russere som skal til Tadjikistan via Usbekistan og planlegger å kjøre ca 9500 km på 3 uker. Stakars bakende.

3 stk Honda Transalp og en Yamaha 1200 Tenere'

Lørdag den 16 Juni.

Dober Den, vi er nå i Russland.

Etter at vi stoppet for å fylle drivstoff (som kan være problematisk) De som selger drivstoff sitter i et gitter bur og kan "Njet" engelsk og du må betale for liter først. Litt vanskelig når du ikke vet hvor mange liter du skal ha. Dette er et motel, hvem kan se det på et skilt? Cafe var ikke vanskelig å se. Vi havnet her påa at vi kunne se i den rettning vi skulle at det var sorte skyer og når det regner her så pøsregner det. Vi hadde egentlig kjørt ca 5 km mot Astrakhan før vi snudde og kjørte tilbake hit for jeg så at det var en kafe' under tak. Når vi fortalte at vi trenger et rom det var da vi fikk greie på at det var en Motel. 600 Ruble for en dobbel rom (133.- kr)

Hus verten spurte om hun kunne sitte på Kirsten sin sykkel, den var sååå fiiin. Nå har hun et bilde på sin Tlf. For dere som kjører denne vei mot Russer grensen fra Astrakhan så er denne moten ca 18km fra selve Astrakhan.

Nå er vi kommet til Elista som er sør øst fra Rostov na Danu. Må ha en kvelds tur til sentrum og smaken den lokal "Kebaben" Vel det ente opp med at eieren solgte ut de 5 som var klar og ba oss være han og kona sin gjest. Det ble mye pils, vodka og små mat. Vodka inn, hjerne ut.

Hanna er venninen til Hanifa og ville gjerne at vi fant en kjekk og god mann til henne i Norge. Her er det nå dans, Kirsten og Hanna svinger seg.

Morat og Bjørn svinger seg etter Tajikiske toner, mann mot mann, kvinne mot kvinne. Fy så gøy vi hadde det her. Etter 2 flasker vodka og ukjent antal øl skulle vi bli staffet neste dag. Å kjøre MC i 34 grader og på toppen av det hele være jævlig fyllesyk er "njet dobre"

Hanna fra Russland, hun vil ha en god mann som er snill og ikke drikker som en svamp. Er ikke hun søt? Ta kontak hvis dere vil ha tlf nr.

Vi er blitt innviter hjem til Morat og Hanifa i Tadjikistan til vinteren 2012, De hadde stort hus sier de.

Her er enda en som ikke har grenser. Martin fra Polen skal til Mongolia på MC tur. Lykke til Martin.

"Road Side" kafe'ene er vanskelig å vite om det er åpne eller i det hele tatt i drift, ingen her tenger på utsiden tiltrekker kunder.

"Dobre Vetje"

Neste gang blir det Kapitel 5, Kompass Kurs V-NV